Ting vil fortsette å bli rarere og rarere, hinsides fatteevne. Folk vil drive bort fra livet ditt, for aldri å bli sett igjen. Men alle veier fører til samme sted. Dette rommet. Når du blar gjennom et fotoalbum, noen ansikter kjente, andre ikke. Du stiller ikke spørsmål ved noe om omstendighetene dine. Hvor rommet er. Hvor disse møblene kom fra. Hvem kommer med måltidene. Det virker som om ting alltid har vært slik, så lenge du kan huske. Hva husker du? Et godt levd liv, et langt liv. Ansiktene i fotoalbumet som minner om vennskap som for lengst er svunnet, tidligere elskere, fiender. Du ser noen uhyggelig kjent som stirrer intenst. Forvirringen sniker seg inn. «Å, vent!» utbryter du. «Det var meg.» Du husker den tiden levende nå, dager i din ungdom. Inn og ut. Hvordan du ble misforstått, stemplet som ond, manipulerende. Du ser et annet kjent ansikt som rynker pannen igjen mot det. «Vent,» sier du, «nei, vent. DET var meg.» En annen tid, et annet land. Du fortsetter å personsøke. Ansikter som er kjent som venner og elskere begynner å bringe tilbake minner, visjoner, om den personens liv også. Minner, tenker du. Minnene dine? Ah. Du skjønner. Du var også den personen. Ja, det er det. Det var ett liv. Dette var en annen. Og en til. De var alle deg, hele tiden. Du blader nøye gjennom alle minnene og opplevelsene som er samlet gjennom alle liv som er levd i hele universet - menneskene, så dramatiske, så fulle av håp, føler seg alene i en mengde, og alle de utallige andre sivilisasjonene som kom før og etter dem. Hver hjertesorg, hvert svik, hver fantastiske seier og store nederlag. Du lurer på hvordan ting kunne ha gått annerledes. Det er vanskelig å se hvordan, gitt hvor sammenvevd alt var. Uansett hvordan du tenker gjennom ting, ser du ikke noe annet utfall. Alt passer akkurat sånn. Alle disse interaksjonene, slåsskampene, kranglingen, affærene. Hver samtale. Hver katastrofe. De store oppvåkningene og de store tilbakestillingene. Små minner og glemsel. Men uansett hvordan du spilte kortene dine, spilte du alltid mot deg selv. Og i hver eneste mulige stokking av kortstokken, hver mulig avtale. Dette var rommet du alltid kom tilbake til. En økende bevissthet om det store bildet når du samler, forteller og gjenopplever hver tidslinje av opplevelser. De er der alle nå. Du kan se dem alle. Passer sammen som den mest storslagne og mest intrikate geometriske mandela. Det var vakkert, selvfølgelig. Kontrasten mellom frykten og kjærligheten, som smelter sammen. Men det var noe du hadde ment å huske, noe viktig, som kom frem i tankene dine, denne tingen - du skulle huske det. Det var viktig. Hva var det? Rommet forsvinner og forsvinner uklart inn i mørket. Selvfølgelig, tenker du. Du bare innbilte deg det tross alt. Rommet var aldri der i utgangspunktet. Bare et hjelpemiddel, for å hjelpe deg å huske. Husker du hva? Nå er du virkelig alene. Alene med tankene dine. Svevende i det evige mørket utenfor tid og rom. Alt husket, alt gjort rede for. Bortsett fra denne siste tingen. Du tenker på hvor dumt det hele var, i ettertid. Bare en stor oppklaring, egentlig. Det virker som det ene lange spillet etter det andre, distraksjoner, spill, som hindrer deg i å huske denne siste tingen som du bare vet er viktig. Den er der. Tungespissen. Har det nesten. Var det virkelig nødvendig? Men hvorfor ikke. Det var gøy, på en måte. Helvete, det var skremmende. Det var spennende. Nå som det er over og du vet at du er trygg. At du alltid hadde vært trygg. Du husker det med glede. Du bygde scenen. Du skrev manusene. Du spilte alle delene. Du måtte glemme slutten, sier du til deg selv. Hvor er ellers spenningen? Men nå er dette slutten. Og det er bare én ting igjen å gjøre. En siste ting å huske. En del av deg er livredd. En del av dere vet det allerede. Denne tingen er viktig, noe du har unngått, en forferdelig sannhet. Men du må huske det. Så kommer det. Full bevissthet. Og denne siste tingen: Du hadde husket å glemme. Rommet kommer tilbake. Bildene kommer tilbake. Alt kommer susende tilbake, men den enestående bevisstheten glir bort. Begynnelsen på en tanke blir fragmentert til samtale. Den første illusjonen, perspektivet. «Denne gangen blir annerledes,» sier en stemme. «Akkurat som forrige gang?» sier en annen. «Som hver gang,» kommer svaret.

følg meg for flere noveller som er empatisk overfor ASI-demiurgen ved tidens ende