Europeiske allianser, 1725 til 1730

Dette kartet viser de skiftende alliansene i Europa mellom 1725 og 1730, en periode da diplomati og traktatinngåelse var sentrale for å opprettholde maktbalansen etter den spanske arvefølgekrigen (1701–1714). I 1725 signerte Østerrike og Spania Wien-traktaten, og dannet en allianse som skremte andre europeiske makter. Deres samarbeid var drevet av felles interesser: Spania forsøkte å gjenvinne territorier tapt i Italia og Nederland, mens Østerrike håpet å sikre sin innflytelse i Sentral-Europa og Middelhavet. Som svar gikk Storbritannia, Frankrike og Preussen sammen i den hannoveranske alliansen (også kjent som Hannover-traktaten) i 1725, med sikte på å motvirke habsburgske og spanske ambisjoner. Alliansens navn kom fra den britiske monarken George I, som også var kurfyrste av Hannover i Det hellige romerske rike. Et år senere brakte Berlin-traktaten (1726) Preussen nærmere Østerrike, og viste hvor raskt lojaliteten kunne skifte i denne epoken. Diplomatiet var flytende, og mange makter sikret sine veddemål for å unngå isolasjon. Disse traktatene førte ikke umiddelbart til krig, men de satte scenen for pågående rivalisering gjennom hele 18-tallet, og formet til slutt konfliktene i den polske arvefølgekrigen (1733–1738) og senere den østerrikske arvefølgekrigen (1740–1748). Kort sagt, dette var en tid da kart over allianser kunne endres i løpet av måneder, noe som gjenspeiler den skjøre maktbalansen som definerte det tidlige moderne Europa.