I dag markerer slutten på overlevendes deltakelse i våre høringer om voldtektsgjeng. Jeg har rett og slett ikke ord som beskriver motet og motet til disse kvinnene som har stått frem. Ingen ord. Det de har vært gjennom er ubeskrivelig. Det har vært en livsendrende opplevelse for meg. Jeg trodde aldri slik ondskap var mulig. Aldri. Ikke her, i Storbritannia. I byene våre, i lokalsamfunnene våre. Det er ren ondskap. Disse mennene er så fullstendig fordervede. Hvis det var opp til meg, ville tusenvis av dem fått dødsstraff. Å gjøre det de gjorde, i så industriell skala, mot uskyldige unge jenter – mange av dem allerede i en så utrolig sårbar situasjon? Det finnes ingen mulig forløsning. Verden er et bedre sted uten dem. Jeg startet denne undersøkelsen fordi så mange andre feilet. For å være ærlig, forsto jeg ikke hvor dypt denne ondskapen er forankret i samfunnet vårt. Politi, politikere, kommunale tjenestemenn, NHS, sosialarbeidere, barnehjem – det er overalt. ER overalt. Ikke var. ER. Å møte disse kvinnene, og mennene, høre hvor alvorlig de ble sviktet av de som skulle beskytte dem? Mine synspunkter har endret seg for alltid. Jeg visste det var ille. Jeg visste aldri hvor ille det var. Hver eneste en som har stått frem er en helt etter min mening. Motet og nåden i måten de har oppført seg på er ulikt noe jeg har sett i mitt liv. Alt fordi de ikke vil at andre skal lide samme skjebne. Det er et ekstraordinært offer. De kunne bare ha gått videre med livene sine. Prøvde å glemme. Men nei, de valgte å gjøre dette. Jeg er i ærefrykt over dem alle. Våre høringer avsluttes i morgen, etter bidrag fra tre flere sakkyndige vitner. Så begynner neste fase. Vi vil lage en rapport, og deretter vil vi forsøke å sette folk i fengsel. Det finnes LANGT flere vitnesbyrd og bevis å offentliggjøre – dette vil fortsette og komme og komme. ...